Del 2 (10. juni 2000)
Hei igjen! Ja nå er det 5 dager siden den store operasjonen, og det er først nå at jeg føler at det er ok å sitte litt og fortelle.

Jeg møtte opp på Nobel Klinikken kl. 1100 etter avtale. Jeg ble veldig godt mottatt, og det var ganske viktig da nervene var på høygir. Har aldri følt meg så nervøs noen gang!! På venterommet traff jeg en dame som hadde tatt bukplastikk 3 dager før meg, og hun fortalte at det gikk mye bedre enn hun hadde forventet. Jeg spurte henne hvordan det var med selve bedøvelsen fordi det opptok meg veldig at jeg ikke skulle ha full narkose. Hun fortalte at hun hadde sovet mye av tiden og ikke en eneste gang hadde hun noen form for plager. Hun skulle fjerne dren den dagen og gledet seg veldig til det fordi man blir ganske hemmet med de. Det var faktisk litt beroligende å snakke med henne.

Så var det min tur: Kirurgen kom og møtte meg på venterommet, og jeg ble vist inn til hans kontor. Vi hadde en kort samtale om forventinger og småsnakket litt om alt mulig. Han tok frem en sprit-tusj og begynte å tegne firkanter og streker på hele magen min. Han fortalte at dette var hans pekepinner under operasjonen. Han var meget hyggelig og sympatisk, så nervene begynte faktisk nå å forsvinne.

Men så: Etter all sprit-tusj tegningen ble jeg vist inn til operasjonsstuen, og da ble jeg bare så redd og nervøs at jeg kjente en klump i halsen og tårene lå like bak øyelokkene. Jeg er ikke av den skvetne typen til daglig, men der sto jeg klissnaken foran en sykepleier, anestesilege og kirurgen. De vasket hele meg med et desinfiserende middel før jeg ble bedt om å legge meg på benken. Anestesilegen fortalte hvilke medikamenter jeg skulle få, og at jeg kunne stole på at han var hos meg under hele operasjonen. Han var en meget hyggelig type som kunne kunsten med å få nervøse pasienter til å føle seg litt tryggere. Jeg fikk en kombinasjon av morfin og bedøvelse samtidig som jeg fikk valium for å slappe godt av. Det var en sprø følelse. Jeg var liksom ikke tilstede, men jeg pratet visstnok i et sett. Jeg følte overhode ingen form for smerte i det hele tatt.

Kirurgen begynte med å ta frem en stor, lang og tynn sølv-stav som må ha vært selve "sugeren", og det var en litt merkelig følelse når jeg kjente at han jobbet inni meg, men ærlig talt - jeg husker ikke mer. Da jeg våknet opp etter en ca. 4 timer lang operasjon, stod den blide anestesilegen ved min side. Han sa jeg hadde vært litt masete fordi jeg skravlet hele tiden, men de hadde bare blåst i det. Han lo litt. Jeg følte meg ok, og hadde ingen smerter i det hele tatt. Og jeg var glad nå for at jeg ikke hadde fått full narkose fordi da hadde jeg vært litt hengehode, men etter hvert satte jeg meg opp. Etter hvert kunne jeg også gå noen skritt.

Jeg ble kledd på en stram body som jeg ble fortalt at jeg måtte ha på meg 24 timer i døgnet i en uke. Deretter bare på dagtid i en mnd. Men jeg måtte jo kikke litt der nede før de satte på meg denne bodyen, og jeg ble så glad. Det var så stor forskjell allerede at jeg faktisk kjente en stor byrde løsne fra mitt indre. Det var deilig. Det var mye slanger og ledninger og noen poser og to pumper som var festet i bikinilinjen som fungerte som dren. Jeg ble nøye vist hvordan jeg skulle pumpe blodet og bedøvelsesvæsken som måtte ut av kroppen, og inn i posene. Det var verken vondt eller vanskelig. Blodtrykket ble målt, og jeg fikk en sprøyte som liksom skulle få meg til å bli meg selv igjen. Jeg følte ingen form for svimmelhet, heller bare lykke!

En god venninne av meg satt og ventet på meg i venterommet, og vi kjørte hjem. På forhånd hadde jeg fått en resept med smertestillende tabletter som jeg hadde hentet på apoteket. Disse kunne jeg ta dersom jeg følte smerte. Kvelden hjemme gikk helt fint men det var ubehagelig med disse drenene, og jeg sov veldig dårlig den første natten da jeg måtte ligge på maven hele tiden.

Den første morgenen kjente jeg at det strammet veldig i såret, og det var tegn til litt smerte, så jeg tok en av disse pillene jeg hadde og det ble bedre med en gang. Ble litt svimmel når jeg reiste meg fra senga. Jeg holdt senga hele dagen etter. Jeg måtte drikke minst 0.5 liter vann hver time, så jeg tisset i ett sett. Det var krunglete fordi bodyen måtte åpnes nedentil, og slanger, pumper og poser måtte ordnes og styres med. Sånn var dag nr. to også. Dag nr. tre tok jeg toget til Nobel klinikken, så det sier jo litt om hvor bra jeg følte meg. Kjørte ikke bil da jeg tok noen smertestillende før jeg dro. De tok ut drenene som var en stor befrielse og kirurgen sjekket at alt var bra med maven min. På toget hjem satt jeg bare og nøt det fine været og min nye kropp. Hadde litt vondt for å gå uten å se lut-rygget ut og det strammet i sårene, men pytt pytt - jeg visste at det ville gå over.

Ja nå er det da dag nr. fem etter operasjonen, og jeg føler meg veldig bra. Har ikke tatt noen smertestillende i dag, og jeg kan sitte litt lenger av gangen. Sofaen har jeg forlatt og gjør faktisk en del husarbeid. Men det går litt sakte og jeg kan ikke ta lange skritt eller gå fort, for da strammer det fælt.

Sover veldig godt om natten nå. Kan stort sett ligge i de stillingene jeg ønsker. Har ikke kikket på maven ennå fordi jeg vil vente litt til hevelsene går ned. Men herregud for en forskjell allerede! Alle valker er borte og det er også pølsene. Jeg ser at det ser stramt og fint ut. Det som er veldig rart, er at jeg ikke har følelse i huden på maven, det er helt vanlig og vil returnere etter en 6mnd. periode. Når jeg skal ta meg på maven blir det helt sprøtt fordi hånden skjønner liksom ikke at den må ennå lenger inn for å kjenne på den. Den stopper automatisk opp der hvor pølsene og valkene var.

Jeg kan absolutt anbefale dette hvis det er noen som går der ute og lurer på om de skal eller ikke. Mitt største kompleks er borte, og selvfølelsen er nå helt på topp. Jeg skal kikke på maven i morgen har jeg bestemt. Lurer veldig på hvordan den ser ut og hvordan navlen er. Skriver mer om dette om noen dager.

[ Del 1 ]  [ Til oversikt ]  [ Til toppen ]  [ Del 3 ]  [ Del 4 ]