| Min slankehistorie |
Skrevet av: Feita
Hva er farligst? Fettet eller dødsønsket det gir meg?
Hjelp. Jeg hater kroppen min. Jeg virkelig hater den. Hver dag. Hele tiden. Jeg hater å se meg i speilet. Jeg hater den når jeg er naken. Jeg hater den når jeg har klær på. Også er jeg så sliten. Så utrolig utmattet av å hate meg selv, og alle forsøkene på å gjøre det bedre. Betyr vekten min virkelig så mye for meg? Må den stjele all lykken fra meg? For alltid? Og hvem sier at jeg er overvektig? Tja, si det. Først og fremst jeg. Jeg studerer meg selv inngående i speilet både med og uten klær hver dag. Jeg kan konstatere at jeg er fet. Hver dag. Deretter er det alle kvinnebladene jeg går forbi i butikken hver uke. Samtlige har bilder av vakre kvinner med store smil og små rumper. Så er det ukebladene selvsagt. ”Gunn gikk ned 45 kg på 14 dager! Se hvordan!” H&M – plakatene. Med kvinner tynne som løvblader og hvor til og med klærne de reklamerer med henger og slenger rundt dem. Mannfolkbladene. Hvor alle modellene har alt kroppsfettet i puppene. (Hvordan får de til det…hmm?) Dette gjelder like mye blader som ”Cupido” som skal være beregnet på jenter. Og ville en gutt (eller en voksen mann) med respekt for seg selv ha plakater på gutterommet (eller på den bærbare PC`en) med slangemenneske-jenter i str. 42?? Folk flest: Alle jeg går forbi på gaten hver dag. Synes noen sa at gjennomsnittsvekten hadde gått opp! Vel, de ser jeg aldri noe til. Derimot ser jeg jenter som veier 40-55 kg, hver dag. Jeg sammenlikner meg selv med hver eneste. Og utstillingsdokker og filmstjerner og sladreblader (som mobber alle over 50 kg) og mamma (som har vært på slankekur så lenge jeg kan huske) og nå sist: En test jeg tok på hjemmesiden til kvinnebladet ”i form”. En BMI – kalkulator. Jeg fylte naivt ut 75 kg (har ikke veid meg på 8. mnd, men bruker str. 40-42) og høyde 168 cm. Raskt kom svaret: ”26,6. Du veier for mye, og vekten kan skade helsen din. Prøv å gå ned i vekt”. Da begynte jeg å grine. Såre hulk fra dypt i mitt fett. Prøve å gå ned i vekt. Jeg har ikke gjort annet siden 12-års alderen. Og overalt finnes det spalter og artikler med dømmende helseguruer som forteller meg hva, når og hvordan jeg skal spise. Og hvordan, hvor ofte og hva jeg skal trene for å oppnå ønsket vekt. Problemet, mine venner, er ikke uvitenhet. Problemet er at jeg får ikke til! Hjemmetrening funker ikke for meg, og for å komme meg på helsestudio må jeg ha tid og ikke minst overskudd. Jeg prøver å få tid til to timer i uka. Helst tre. Målet er åtte. Jeg jobber full tid og mer til, pluss at jeg har to små gutter mellom ett år og to og et halvt år! Mat. Jeg er ikke noen dyktig kokk. Det går på det samme gamle. Jeg har verken tid eller overskudd til å studere kokebøker med fristende sunne retter. Dessuten skal det være så mye rare ingredienser som jeg aldri har i huset. Tenk om noen kunne lært meg å lage sunn mat? Men hvem har råd til å leie kokk for en uke? Også er det jo så godt med is! Særlig om sommeren. Jeg orker ikke holde motivasjonen om det bare er slit. Har jeg noen gang vært fornøyd med meg selv. Egentlig ikke. Fra jeg var 13 til jeg var 15 spiste jeg ikke i det hele tatt. I hvert fall svært, svært lite. Det var også veldig slitsomt. Så hadde jeg er akutt tilfelle av god selvtillit da jeg traff mannen min som 15 -16 åring. Det gjorde at jeg begynte å spise igjen. Dermed også legge på meg 7 kg. Fra 57 til 64 kg. Da datt selvtilliten, men hormonene fikk et spark i baken. Pupper og hofter spratt. En periode hadde jeg mensen en gang i uka. (Jeg hadde hatt mensen regelmessig siden jeg var 13) Endelig var jeg normal. Men ikke si det til meg. Da freste jeg. For: Normal = feit. Mannen min sier jeg er flott. Han sa det til og med etter at jeg hadde vært gravid i to år, (To gutter som kom litt tett på hverandre) og veide 95 kg. Han sier han ikke vil jeg skal gå ned noe mer, for jeg er finere nå enn noen gang. Han sier jeg har fin rumpe og at han ikke liker skranglete jenter. Men hvem bryr seg vel om hva han mener? Han er jo bare mannen jeg elsker...og som elsker meg. Nå er jeg så sliten av kropp at jeg har mest lyst til å dø. Bare forsvinne og ikke bekymre meg for kropp noe mer. Men jeg har jo et ansvar overfor familien min som jeg er så glad i. Hmm…tro om vekten eller dødsønsket som er farligst for helsa mi… Hvem er det som bestemte at bare de tynne menneskene har følelser og muligheter? Sånn er det nemlig på film. Bare de tynne jentene sliter med virkelige problemer, og har mulighet til å gjøre noe ut av livet sitt. De tykke (de over str. 38) er dumme, desperate eller mentalt tilbakestående. De kan vi le av. Jeg er bare så sliten. Så uendelig sliten. Hjelp. Hanne