| Min slankehistorie |
Skrevet av: Johanna
Livet er ikke AKKURAT lett nei..
Det hele begynte vel da jeg var 11 år gammel. Før jeg var 11 synes jeg at jeg var ei søt lita jente, men da jeg begynte å få kviser endret alt seg. Jeg tenkte jeg kunne fokusere på noe annet.
"Javel" tenkte jeg da.. Så jeg fant til slutt ut at jeg var feit.
Kompisen min, Lars ble sendt til sykehus i Tromsø fordi han hadde bulimi. Bare 11 år gammel! Men. Iallefall fant jeg ut at jeg var feit.
Så, jeg spiste så lite som mulig, og når jeg hadde spist trente jeg som en gal. Selvfølgelig ble jeg jo stemplet som syk av de fleste. Jeg snakket ikke åpent om det, det var noe de sa bak min rygg. "Synd for dem" tenkte jeg, det er tross alt MITT liv..
Da jeg begynte på ungdomskolen var det stortsett slanking det dreide seg om. Så jeg utviklet en type bulimi i tillegg til anoreksi tendensene mine. Når jeg spiste spydde jeg. Enkelt og greit.
Jeg har fremdeles kviser, men jeg ser iallefall OK ut.
Jeg er 169 høy og veier nå 49 kilo. Jeg vet at jeg ikke er feit lengre, men kommer liksom ikke ut av det nå..
Jeg sank for dypt, og er alt for sjenert til å be om hjelp.
Men fremdeles får jeg kommentarer.. ikke "tynne" kommentarer akkurat.. Senest her om dagen fikk jeg høre av en av mine bestevenninner, Kaisa "du har store legger...." Hun så jeg så litt sånn.. "ehh" ut, så hun la til "det er jo fint"
Det er jo AKKURAT det jeg trenger..
Særlig da en av mine andre venninner betrodde meg at hun hadde bulimi. Jeg ante ikke hva jeg skulle fortelle henne, hva hun ville, om hun ville ut av det eller om hun ville ned i vekt.
Så jeg forklarte henne hvordan hun kunne skjule det for foreldrene sine. Dette var en PRIVAT samtale mellom meg og Emily. Men selvfølgelig hadde Nora tyvlyttet, og hun trodde Emily bare tulla, så med et uhell hadde Nora sagt det til Hannah, som ble vettskremt og sa det til Kaisa. Så Hanna og Kaisa snakket med Emily, og voila! Jeg var stemplet til syndebukk og Emily hatet meg.
for og ornde opp i dette rotet måtte jeg fortelle dem sannheten.
Emily ville ut av det, jeg skjønner henne godt.
Så nå vet de det. Og jeg hater det.
Emily forteller bestandig når hun har spydd eller lignende, men jeg snakker ikke om det. Det virker som om Emily bare vil ha oppmerksomhet, men ikke vet jeg. Alt jeg vet er at jeg IKKE vil ha oppmerksomhet.
Nå er jeg 15 år og går nest siste år på Ungdomskolen.
Livet er et HELVETE og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre