| Min slankehistorie |
Skrevet av: Ventura
Spiseforstyrrelser og helbredelse
Min historie er nok lik ganske mange andres. Har lenge hatt et skjevt forhold til egen kropp.
Starten var en stefar som mente at jeg i 12-årsalderen var gammel nok til å få kjenne hvordan en mann var. Han kom aldri lenger enn til å si det, for han ble kastet ut. Bokstavelig talt.
I 1. gym fikk jeg bronkitt som gikk over til lungebetennelse og spiste lite. Gikk derfor ned 10 kilo på en måned.
Kan jo nevne at jeg ikke hadde noe behov for å slanke meg, med mine 65 kilo på 168 cm var jeg helt grei. Når jeg nådde 55 kilo ble jeg veldig kroppsbevisst.
I samme periode var min mor veldig syk. Hun gikk på medisiner som endret hele atferden hennes. Hun brydde seg ikke lenger om hygiene, det var møkk og lort overalt, hun stinket og hun var feit... Uansett hva som skjedde skulle jeg i alle fall ikke bli som min mor!
Så traff jeg en mann som jeg flyttet sammen med. Brukte ett år på å finne ut at dette ville jeg ikke, og så nye tre år på å klare å flytte fra han som viste seg å være psykopat. Jeg ble voldtatt som 17-åring og utrolig nok en gang til som 18-åring, så jeg slet veldig med hodet mitt. Trodde alt var min feil.
Så tok jeg til vettet på det, men det var da det skar seg ordentlig med vekta. Fikk melkeallergi, kastet opp alt jeg fikk i meg. Raste ned i vekt. Brukte etterhvert allergien som unnskyldning for å ikke spise. Raste ned enda mer.
Har i ettertid sagt at jeg veide 45 kilo på det minste, men jeg var nede i 43. Kunne ta rundt min egen midje. Små fingre.
Ble slept inn fra gata av et modellbyrå. Jeg som hadde et så ødelagt forhold til egen kropp sugde til meg det jeg fikk av komplimenter - og den dag i dag elsker jeg å stå foran kameraet til en profesjonell fotograf! Men de sa at jeg "godt kunne gå ned et par kilo til" - da gikk jeg. Jeg snudde ryggen til drømmen og sa at "Dette vil jeg ikke"! Stolt av det!
Traff en mann som jeg delte leilighet med før vi ble sammen. Hadde det fint med han. Han hjalp meg å se problemet.
Gikk til IKS og rista på hodet av alle de gærne damene som sa de ikke hadde noe problem. Lyset ble tent da jeg oppdaget at jeg sa akkurat det samme selv...
Da var mensen borte. Det likte jeg dårlig. Prøvde derfor å legge på meg igjen, men det var verre! Klarte ikke så mye mat som jeg ønsket. Ble kvalm fordi jeg spiste så mye. Finger'n i halsen.
Etter kort tid hadde jeg selvsagt bulimi.
Eksen hjalp meg med å takle dette og å ha et bevisst forhold til det. Til slutt kom mensen tilbake og han og jeg gikk hvert til vårt som venner.
Så for seks år siden ble jeg sammen med en jeg har kjent i 10 år. Vi var kjapt sammen da også, men da passet det ikke. Han var en stor mann. Rund og god:-) Og helt avslappet i forhold til sin egen kropp. Etter et par år ble jeg med på nudiststrand. Hadde alltid trodd at "der går folk for å glo", men oppdaget at det ikke er slik på alle strender. Noen er det, men han foretrakk de som man kunne være litt i fred på. Så jeg ble etterhvert fornøyd med kroppen min. Han gikk aldri ned i vekt. Det gjorde definitivt ikke jeg heller. Oppover og oppover og oppover.
Nå ble jeg riktignok aldri veldig stor. Det meste jeg var oppe i var 78 kilo. Vet at mange sliter mer enn meg. Men jeg trivdes ikke! Jeg hadde lyst til å gå ned!
Så jeg satte opp en plan - som røyk.
Ny plan - som røyk den og.
Visste ikke hvordan jeg skulle klare dette. Jeg HATER trening! Jeg elsket Cola (lukter forskjell på glassflaske, boks og plastflaske 1/2 liter og plastflaske 1 1/2 liter - teit hobby) og søtsaker. Ble aldri hyper av sukker og elsket smaken så det var vanvittige mengder jeg tyllet i meg.
En dag i januar i år sier min stemor "har du sjekket blodsukkeret ditt noengang?" Det hadde jeg ikke, men hun hadde måleapparat.
Blodsukkeret bør ligge under 6. Mitt var 16,8.
Jeg tok brusglasset med Cola som sto foran meg og tømte det i vasken! Har ikke rørt sukkerholdig brus siden.
Hvitt brød og stivelse skal jeg som diabetiker være forsiktig med. Det ble derfor en naturlig omlegging av kostholdet. Legen sa at om jeg var flink med kostholdet kunne jeg kanskje slippe å begynne på medisiner. Jeg ønsker ikke å begynne på medisiner, så jeg har vært veldig flink!
Jeg hørte noen si (han hadde endret kosthold for et år siden) at han kunne ikke tenke seg å spise det samme som i fjor - "og det er jo BARE ett år siden jeg la om!". Så jeg prøvde å tenke at "om noen måneder, et år, så er dette vane".
I dag kunne jeg ikke tenke tanken på et glass Cola. Vil rett og slett ikke ha! Jeg har nå gått ned fra 78 til 66 kilo og fortsetter sakte men sikkert nedover. Hadde egentlig satt grense på 65 kilo, men etter samtaler og fettmålinger hos legen endte vi opp med at 60-62 kilo vil være det sunneste for meg.
Og det i løpet av 2005. Han vet historien min og jeg har fått ernæringsspesialist til å hjelpe meg.
Jeg er veldig bevisst på at jeg har hatt spiseforstyrrelser. Vet at jeg kan få det igjen hvis jeg ikke passer på. Så et bilde av meg selv på det tynneste og - helt ærlig - spesielt pent er det ikke! Sånn vil jeg ikke bli en gang til! så jeg kvittet meg med figurspeilet. For mange ganger har jeg stått foran speilet, bøyd meg litt og oppdaget noe jeg presterte å kalle en valk. På normalt norsk heter det vel "hud" eller "hudfold"?
Dere her inne på slankere.com har vært veldig fine å ha! Dere oppmuntrer, dere trøster, dere bryr dere - meg som dere ikke kjenner engang!
I dag har jeg og kroppen min det bra.
Ja, jeg har cellulitter på rompa.
Javel, jeg er 31 år og trener for lite, har blitt solbrent og aldri smurt den delen av kroppen!
Ja, jeg har litt mye hake når jeg smiler.
Så fint at jeg smiler da!
Ja, magen min får en liten brett når jeg sitter.
Så fint at jeg får det som alle andre på min alder også gjør!
Ja, jeg har litt flaggermusarmer.
Men herregud så flotte pupper jeg har!
Ja, jeg har kraftige legger.
Men så er jeg god i fotball og!
Jeg har i for mange år latt meg forandre og bli styrt av mennene i mitt liv. Nå er jeg singel, noe jeg synes er deilig!
Har ingen i sikte, ingen jeg skal "imponere", ingen jeg tror vil ha meg verken slik eller sånn.
Det er bare meg - og meg kjenner jeg jo:-)
Har kommet frem til at jeg er glad i meg selv. Vet at tøffe perioder kan trigge spiseforstyrrelsen(e) igjen, men håper at jeg klarer å stå imot med alt jeg har. Jeg vet hvor fælt det er å ha det slik. Hvorfor skulle jeg gå tilbake til å ha det fælt?
Jeg har lært at det alltid er noen som kan hjelpe. Uansett hva som skjer med meg har noen andre opplevd det samme før - og taklet det. Kan jeg en dag hjelpe noen ville ingenting gledet meg mer.
Takk igjen til alle dere her inne som støtter og styrker. Dere har hjulpet meg mange ganger.