| Min slankehistorie |
Skrevet av: Insanity666
Kan jeg noensinne bli 'normal'?
Jeg var en glad unge. Jeg smilte konstant og kunne gå bort og prate med vilt fremmede mennesker. Hvis noen var lei seg så trøstet jeg dem, og om noen var uvenner så ville jeg megle som best jeg kunne. Var barnslig naiv og trodde verden var et fint sted der alle var snille og himmelen alltid var blå. Jeg ville gitt mye for å føle sånn igjen.
Når jeg nærmet meg 7-års alderen var ikke alt så rosenrødt lenger. Jeg gikk ikke like godt overens med alle barna i gata der vi bodde, noen av de eldre barna plaget meg og jeg var litt redd for å gå ut aleine. Så skulle vi flytte, fra Bryne til Klepp hvor vi hadde bygd et flott hus. Det var gøy å flytte, jeg ble venner med flere barn i gata og alt var igrunnen ok. Jeg fikk hund også når jeg var 7 år. Det var så spennende, jeg elsker dyr. Mine foreldre har alltid lært meg å være vidsynt, tolerant og å akseptere andre mennesker. Jeg følte meg klar for å møte livet med åpne armer.
Så var det på tide å begynne på skolen. Jeg begynte i første klasse, havnet i en klasse på 14 stykker. Jeg fikk en venninne første dagen og syntes det sto godt til, alle virket greie. Ting ble fort litt vanskelige da jeg syntes skolen var utrolig kjedelig. Min snille mormor lærte meg alfabetet når jeg var 2-3 år og jeg kunne lese flytende lenge før jeg begynte på skolen. Dermed kunne jeg alt mine jevnaldrende strevde med allerede. I og for seg var ikke dette et problem, men det ble litt murring om at jeg var gullunge og sånt, og at jeg smisket med læreren. Fikk aldri noen fordeler fordi jeg var 'flink', men det ble tydeligvis oppfattet sånn.
Så begynte plutselig mobbingen da. Det var spesielt en gutt i klassen som virkelig skulle dukke meg. Jeg var feit, mente han, og plutselig mente alle i klassen at jeg var feit. Jeg ser tilbake på bilder av meg i første klasse, og jeg var helt normal. Kanskje jeg veide 1-2 kilo mer enn de andre i klassen, men mer kan det ikke ha vært. Jeg var ikke lenger så glad og utadvent som jeg pleide å være. Jeg ble redd for å gå på skolen, fordi jeg visste hva som ventet meg: spark, slag og vonde ord. Hjemme var jo alt greit forsåvidt, hadde snille foreldre og hunden min, og jeg kunne jo ikke fortelle dem hvordan jeg hadde det på skolen. Jeg gjorde alt for å skjule det, gråt mye aleine. Gikk nesten aldri ut og lekte, jeg ville helst sitte på rommet mitt og lese bøker.
Årene gikk og jeg hadde jo venner, men ikke i klassen. Mine venner var unger i nabolaget som enten var eldre eller yngre enn meg, som jeg ikke gikk på skole med. Jeg var frustrert av behandlingen jeg fikk av mine medelever, jeg sa veldig lite i timene og holdt meg stort sett for meg selv. Prøvde å late som jeg ikke eksisterte. Det ble ikke bedre. I stedet for å gå eller sykle til skolen gråt jeg meg til å bli kjørt av en av mine foreldre. Da unngikk jeg iallefall å bli banket opp på skoleveien. Når jeg måtte klare meg selv ble jeg enten igjen på skolen eller syklet/løp så fort jeg kunne en annen vei enn alle de andre tok.
Det var i løpet av barneskolen ting skled ut i matveien. Jeg var alltid veldig kresen, spiste bare det jeg likte (eller det jeg trodde jeg likte), nektet å spise på skolen (kunne jo ikke spise mens noen i klassen så på, jeg var jo allerede feit nok. Feite folk trenger ikke mat visstnok, det lærte jeg ganske fort). Og jeg spiste sjokolade. Jeg elsket sjokolade. Sjokolade ble min måte å utagere på.
I 5. klasse (tror det var i femte) ble det et oppgjør med den verste mobberen i klassen, jeg fikk nemlig sammenbrudd hjemme og fortalte om mobbingen til foreldrene mine. Faren min ble rasende og tok på seg ytterklær og kjørte opp til foreldrene til han som var verst og fortalte dem hva som foregikk. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro om dette, var mest redd for at det skulle bli verre men tenkte at kanskje, kanskje tok det slutt? Dagen etterpå kom gutten på skolen og fortalte alle i klassen at de måtte være forsiktige med meg, for faren min hadde fortalt ham at jeg egentlig var hjerneskadd og ikke tålte eller forsto så mye som vanlige folk. Og mobbingen fordi jeg var feit fortsatte, om enn litt mer diskret enn før.
I 6. klasse måtte alle til helsesøster for vaksine og veiing. Syntes selvfølgelig dette var grusomt pinlig, for vi skulle veies i puljer slik at alle jentene i klassen fikk med seg hva jeg veide. De andre jentene veide mellom 40 og 50 kg, jeg veide 53. Var ikke så utrolig stor forskjell, men nok til at jeg fortsatt ble mobbet.
På ungdomsskolen kom jeg i delvis ny klasse, trodde ting skulle bli bedre da. Men nei, jeg var fremdeles feit. Det var en annen jente i klassen som også var feit, mye feitere enn meg faktisk. Vi ble en slags venner, hun var mer utadvendt enn meg og tok ikke mobbingen så tungt. Så jeg kom meg gjennom dagene. Fikk noen venner som var like utstøtte som meg selv, vi var den 'upopulære' gjengen og trivdes greit nok med det. Jeg spiste fremdeles mye sjokolade og snop.
Når jeg begynte på videregående veide jeg 69 kilo. Var feit, og klar over det. Sleit masse med selvtilliten, var redd for å møte nye mennesker da de selvfølgelig straks kom til å se at jeg var feit, og stygg. Jeg fikk utrolig nok to venninner og gikk sånn tålelig godt overens med medelevene. Begynte å tro at på videregående var folk voksne nok til å oppføre seg anstendig. Likevel sleit jeg sånn med meg selv at jeg ikke klarte slappe av. Sørget for å holde meg for meg selv, satt i friminuttene med discman og en bok, i min egen lille verden. I timene svarte jeg bare hvis jeg måtte, fordi jeg var sikker på at alle ville le av meg om jeg sa noe feil. Var livredd for å snakke foran klassen eller på noen som helst måte fremheve meg selv og bli lagt merke til. Kiloene seg på. Veide vel 75 kg i 2. klasse og der ble jeg værende lenge.
Jeg begynte å trene Jazzercise i januar 2000, noe min mor hadde vært ivrig tilhenger av lenge. Til min egen overraskelse syntes jeg det var kjekt, og jeg begynte å trene fast hver uke. Turte til og med dra dit uten moren min også, og trivdes med de andre der. Trente ca. 3 ganger i uken, og det viste ikke på vekta men jeg ble stram og fin og fikk mye muskler. Dette så jeg ikke så godt selv, men i ettertid har jeg fått høre fra samtlige hvor godt det viste at jeg var skikkelig trent. Vekta lå stabilt på 75 kg uansett da, men så hadde jeg heller ikke disiplin til å endre på kostholdet.
I begynnelsen av 2003 var jeg utbrent. Jobbet som vert på Jazzercisen 3-4 ganger i uken + trente, og var tilslutt møkklei hele opplegget. Følte treningen ble et ork. Var i tillegg deprimert og sleit med rusbruk og litt for mye festing, noe som ikke hjalp i den store sammenhengen. Så jeg slutta å trene, under påskudd av skolen (siste halvår på NITH, hvor vi skulle være utplasserte i bedrifter). Det tok så klart mye tid, men ikke så mye at jeg ikke kunne balansert det med trening. Men jeg gadd ikke. I løpet av 2003 havnet jeg opp på 80 kg, tilbrakte en del tid her inne på Slankere.com og tippet opp og ned mellom 75 og 80. Gav opp igjen. Hele 2003 var egentlig preget av depresjon, rusbruk og en følelse av verdiløshet.
2004 var det verste året i livet mitt. Først mistet jeg hunden min i mars. Hun var lyset i livet mitt, og jeg trodde aldri jeg skulle takle å miste henne. Fikk ikke sove om nettene og var jo allerede langt nede både fysisk og psykisk. Sleit med masse abstinenser, søvnløshet, hukommelsestap og så videre. Samtidig med dette hadde mine foreldre begynt å mistenke at det var noe som ikke stemte med meg, jeg så ut som et vrak, svettet og skal og møtte opp hos mora mi en kveld ruset på sovetabletter. Hun sendte faren min bort til der jeg bodde for å ta en alvorsprat med meg. Forholdet til foreldrene mine var rimelig anstrengt etter dette, og samtidig mistet jeg jo hunden min som egentlig var grunnen til at jeg pustet. Hvordan jeg klarte å balansere jobben oppi alt dette aner jeg ikke.
Jeg tok meg sammen etter 2 dager uten hund og ringte på en annonse for Papillonvalper. Syntes det virket som en sjarmerende rase. De som solgte valpene hadde 2 tisper igjen og sa jeg var velkommen for å hilse på. Valpene var helt fantastisk nydelige, med DE digre parabolørene! Jeg falt pladask og bestemte meg for å kjøpe den ene tispen. To uker seinere var hun min. Hentet henne 30. mars 2004, og hun fikk navnet Diva. Uten henne hadde jeg ikke overlevd det som ventet meg mindre enn en måned senere.
Foreldrene mine skilte seg i 2002 etter en lang periode med uoverensstemmelser, og jeg flyttet for meg selv sammen med ei venninne. Faren min flytta inn i en leilighet på Bryne og moren min og søsteren min flyttet til Klepp. Julen 2003 flyttet faren min inn i en flott splitter ny leilighet på Bryne.
Den 22. april 2004 fikk jeg en telefon fra ei venninne av faren min som var bekymret fordi hun ikke fikk tak i ham på telefon. Jeg forsøkte å ringe ham selv og fikk ikke svar, noe jeg syntes var merkelig. Bestemte meg for å dra bort i leiligheten bare for å sjekke at han var i orden, hadde en ekkel følelse i magen. Tok Diva under armen og låste opp døren til leiligheten. Det første jeg så var beina til faren min, han lå rett innenfor døren. Jeg begynte å skrike og riste ham, så tok jeg telefonen og ringte ambulansen. Det var selvfølgelig altfor seint, noe jeg også forklarte amksentralen når de sendte ut ambulansen. Jeg prøvde å konsentrere meg om å holde meg på beina og å få inn ambulansepersonalet. Hun venninnen til faren min kom og også hun gråt hysterisk. Jeg måtte ringe moren min og søsteren min og fortelle, og de kom også. Det ble en lang kveld, jeg måtte på legevakten for å få sovetabletter og valium. Begravelsen kom jeg såvidt igjennom stående oppreist, på 7.5 mg valium og diverse andre beroligende midler.
Etter å ha mistet pappa var det som om jeg ikke orket mer. Jeg satt hjemme og så TV det meste av tiden, eller sov. Kunne sove hele dagen, se litt TV om kvelden og så legge meg igjen. Jeg drakk nesten hver dag, bare for å glemme. Snek til meg Paralgin forte fra legen og ellers rundtomkring, og var totalt avhenging av sovepiller. Etterhvert satte legen meg på antidepressiva for å se om det hadde noen effekt. Jeg klarte å slutte med sovepillene og de fleste andre pillene jeg tok.
1. januar 2005 syntes jeg nok var nok. Da veide jeg 91.8 kg, det meste jeg har veid i hele mitt liv. Plutselig virket 75 kg som et uoppnåelig fjernt mål. Jeg vil jo helst ned til min idealvekt, som er rundt 60 kg eller mindre. Så jeg tok meg selv i nakken. Meldte jeg inn i Calorieking.com igjen og tok opp slankere.com i samme slengen. Tok også opp hest igjen, har en skjønn hest på helfór.
Så nå går det i jobb, hest og hund, får bevegd meg hver dag og loggfører slavisk alt jeg spiser. Har et daglig kaloriinntak på 1500 fra mat og 300 kcal prøver jeg å trimme vekk med ridning eller turgåing, slik at jeg ender opp med rundt 1200 kcal netto. På 4 måneder er kondisen noe helt annet, og ikke minst vekta. I dag veier jeg 77 kg og er fortsatt på vei nedover. 15 kilo er borte (forhåpentligvis for godt) og 17 kilo skal vekk før jeg er helt fornøyd. Jeg er iallefall godt på vei.
Kanskje jeg blir normal en dag?