| Min slankehistorie |
Skrevet av: ANO
Om å hate!
Har hata mæ sjøl, har hata å spy, Har sikkeli grua mæ te å måtte gå ut å treffe folk. Brukte å springe te butikken, å forlata den så flau at æ trudde æ aldri kunne gå ut igjen. Men æ trengte maten, måtte ha før hele helga, så æ slapp å gå ut igjen før mandag å skole. Spiste te æ bare så vidt klarte å stå oppreist, bare før å halt krype ut på badet før å spy. Av å tel i fleire omganga. Va livredd før å måtte treffe folk i denne tida. Ingen måtte se at æ spiste, ingen måtte vite at æ spydde og etterpå følte æ mæ så dårlig og hadde så dårlig selvtilitt at æ unngikk folk så langt det overhodet va mulig.
Aldri spiste når æ va lammi andre folk, måtte æ møte te felles måltid med noen, sjøl familie så pirka æ bare så vidt borti maten. Tenkte at dæm måtte jo bli kvalm av æ se feite mæ spise, følte at alle tenkte; at folk som va så feit som mæ burde ikkje spise. Følte sjøl at æ ikkje burde spise. Hata mat. Hata å føle at æ hadde løst på mat. Før du blir ikkje sulten (eller mett) når du har spydd opp mat fra du går siste året på bareneskolen. Starta da.
Da tenkte æ at før å få venna, før å bli akseptert på ungdommsskolen må du være tynn. Æ trudde ett halvt år sku være nok. Nu næreme æ må 30, å vet betraktli bedre..., men hadde rett måtte nok ha vært tynn før å bli akseptert da, før det og tynn ble æ aldri på ungdommsskolen.
Man er ikkje 14 år å nesten 100kg og sammtidig har flust med venna.
Da stenge man sæ inne på ettermiddagan å spis mer, spesiellt ves du tilbringe dæm alene uten oppsyn (ops ops foreldre).
Kordan det har sæ at æ ennu er ilive vet æ ikkje, før det har æ mer som en gang tenkt på å ende. Men i dag prise æ mæ lykkelig før at det aldri kom så langt!! Men noen fasit kan æ desverre ikkje gi, æ vet ikkje akkurat kor det endra sæ. Tror kanskje det hadde sammenheng med at æ bestemmte mæ før å starte på nytt ett annet sted, å bestemmte der mæ før å fullføre det æ starta.
Men det hjalp nok at dit æ kom var det ingen forventninga, eller motforestillinga rundt mæ, så æ kunne være en ny person. En æ ville være, uten å definere mæ utifra mat å vekt.
Men det tok tid, å uendelige tilbakeslag på grunn av en selvtillit som va mildt sagt f###ed up.
Sjøl da kunne æ ligge å hyl skrike førdi æ skulle ut me folk å følte mæ stygg, feit og ekkel, å va livredd før å måtte gå ned til forsammlinga aleina. Det tok mæ tima me skriking, men på en eller annen måte klarte æ det. Å hadde det veldi veldi triveli.
Men de siste (kanskje så mye som 4) åran har vært bra.
Og æ veie ikkje 100 lengre. Men ligg på ca 80, vet ikkje sikkert da æ aldri veie mæ lengre :)
Og kommer aldri aldri å glømme, men kver gang selvtlliten hold på å knuse mæ eller prøve sine gammle triks før å trekke mæ ned, så bit æ tenner sammen å gjør stikk motsatt av det de svarte tankan mine fortell.
Og bare d at æ kan si at æ er feit uten å føle mæ ekkel er ett bevis på kor langt æ er kommet, å med tiden bli fobien min før folk også å bli svakere. Ting er bra nu.
Takk før mæ, å god natt!