| Min slankehistorie |
Skrevet av: Huldretussa
Bare noen få gram...
Har alltid hatt slike fine "eplekinn", jeg... Og typisk for noen med eplekinn er at voksne/eldre gjerne tok tak i kinnet og sa noe flåsete som "så gode og RUNDE kinn du har". Heldigvis har dette avtatt med årene og nå som voksen har jeg fortsatt eplekinnene, men de er bare en bagatell nå.
Er idag på 83,5 kg, har hatt min topp på 95 kg for noen år siden. Hvordan jeg klarte å spise meg opp til 95 kg skjønner jeg ikke, men alle overvektige vet jo hvor lett det er å pakke seg inn i "fortrengelsesdrakten" og unngå speil. Klær blir bare et nødvendig onde tilslutt og man driter i hvordan man ser ut.
Har en revmatisk diagnose, og til nå har jeg nok gjemt meg bak den til tider når det er snakk om vektredusering m.m.. "Det er jo ikke sååå lett for meg som er syk". Neivel, men å SPISE er lett! Har igen fått høre av revmatologen at det ikke ville skadet om jeg "mistet noen få gram"... På vei hjem igår tok jeg et oppgjør med meg selv. Hva er egentlig grunnen til at jeg ikke "klarer" dette??? Har da klart å "miste noen gram" før, så hvorfor ikke nå?!? Svaret for meg var da at det å "miste noen gram" skal være MIN beslutning! JEG vil ikke at DU skal bestemme om/når JEG skal ned i vekt!
Så nå har jeg bestemt meg, og signerer med en joggetur. :o)