| Min slankehistorie |
Skrevet av: Misssunshine
Fra undervektig til overvektig - tiden flyr..
Min historie handler først og fremst om hvor trangsynt man kan bli når det gjelder sin egen vekt. Man kan rett og slett bli helt blind og se noe som faktisk ikke er der, når skal jeg bli fornøyd?
Jeg er idag 20 år, er 163cm høy og veier 64kg. Gjennom hele mitt unge liv har jeg altid hvert tynn, hele barneskolen og hele ungdomskolen. Vekt har hvert mitt minste problem, har ikke hatt et gram med fett på kroppen og alle klær har passet meg. Jeg husker spesielt på ungdomskolen så lurte jeg alltid på hvorfor guttene likte venninnene mine og ikke meg, jeg som var så tynn. Det er jo det alt handler om, tenkte jeg, å være tynn, da blir man godt likt og folk ser opp til deg. Dette har bare hvert en baktanke, for jeg har aldri tenkt på hva jeg har spist eller hvor mye jeg har trent noen gang. Har kunnet spist og spist og spist uten å legge på meg en kilo. Har alltid hvert aktiv med dansing i 8 år og deretter 3 år på treningsstudio. I første klasse (på vgs) begynte jeg å legge på meg litt, og kunne se en liten klump på magen når jeg satt for eksempel. Men herregud jeg var jo fortsatt tynn, og helt normal. I tredje klasse på vgs kom det som tok knekken på selvbildet mitt, og det har aldri hvert det samme siden. Nå er det bare to år siden jeg gikk ut av videregående skole, men jeg har aldri tenkt så mye på vekt som jeg har de siste årene.
Det var russetid, alkohol, junkfood til frokost, junkfood til middag og fyllemat på natta. I tillegg til at jeg ikke trente noe særlig la jeg på meg en del kg i russetida. Det gjorde at jeg ikke lenger kunne gå i en kort shorts for eksempel, uten at jeg følte lårene mine disset frem og tilbake. SELVOM jeg stadig fikk høre at jeg så kjempe flott ut, ingen ting å bekymre meg for, og mamma begynte bare å le når jeg mente jeg var blitt for tykk. Etter det var jeg helt besatt av å skulle gå ned, ofte spiste jeg bare små fullkornskjeks til alle måltider. Jeg var ikke fornøyd og brukte flere timer på å gråte foran kjæresten min når jeg kledde av meg. Det værste med dette er at da, veide jeg bare 58kg til mine 163cm. Jeg ser på bilder at jeg så jo helt "perfekt" ut, hadde ikke en kg for mye eller en kg for lite. Jeg var helt NORMAL. Fikk jo ofte høre at jeg så bra ut, ikke minst av kjæresten min.
Det er når jeg tenker tilbake på den tiden at jeg ikke forstår hva som har feilet meg. Da var jeg helt normal, jeg hadde ikke trengt å hvert besatt av slanking i det hele tatt. Jeg burde hvert strålende fornøyd med den kroppen jeg hadde, og ikke grått meg i søvn og klagd om dette til mamma, venninner og kjæresten hele tiden. På en måte var jeg bare ute etter å få en bektreftelse på at jeg fortsatt var tynn, for jeg viste jo at jeg var helt normal, men allikvel fikk jeg mine sammenbrudd om at så på meg selv som FEIT.
Jeg var ute å reiste i mange måneder for litt siden, uten at jeg hadde registrert det hadde jeg lagt på meg ca8 kg. Da jeg kom hjem stod vekten på 66kg, og da gikk det opp for meg hvor utrolig TRANGSYNT jeg hadde hvert. Herregud! Jeg syntes jeg var "tykk" før jeg dro, nå har jeg jo faktisk litt å "jobbe" med. Det viktigste jeg vil få frem med denne historien er at man må være fornøyd, egentlig uansett vekt! Når man innerst inne vet at man ser helt normal ut, så ikke la det bli et livsproblem. Aner ikke hvor mange kvelder jeg satt å gråt på grunn av min vekt på 58kg. Bortkastete tårer spør du meg, det er jo nå jeg virkelig har noe å "bekymre" meg over. Selvfølgelig ser jeg at jeg ikke er ekstremt overvektig, men når jeg ser meg i speilet, så er det ikke slik jeg vil se meg selv. Jeg gir egentlig litt faen i hvor mye jeg veier, det er hvordan jeg ser meg selv som er det viktigste. Når jeg kom hjem fra turen og ingen av olabuksene mine passet, da var det ikke vekten som gjorde noe med meg, det var det at jeg SKAL passe inn i de gamle olabuksene mine, jeg skal ikke la meg selv kjøpe en stl større i de buksene.
Har trent som en gal etter jeg kom hjem, har jogget opptil 6 ganger i uka og spist så sunt som overhodet mulig. Men plutselig sprekker jeg og trøkker i meg godis, da føler jeg alt er bortkastet igjen, for da ser jeg at kiloene på magen er tilbake. Jeg vil gå ned de kiloene på en sunn måte! Men ofte så frister det så utrolig mye å bare spise mindre, leve på epler og knekkebrød, og samtidig trene. Slanking er som er berg og dal bane. Noen dager kan jeg se på magen min, hvis jeg føler den ser ok ut så unner jeg meg litt ekstra godis siden jeg har hvert så flink. Men det er jo ikke sånn man skal gjøre det, da vet jeg at kiloene er tilbake før jeg vet ordet av det.
På en måte, så får jeg dårlig samvittighet for å legge inn dette innlegget hvor jeg skriver at jeg syns jeg var feit når jeg veide 58kg. Men dette har som sagt bare noe med meg selv å gjøre og hvordan jeg ser meg selv. Det betyr ikke at jeg synes en som veier 70kg er tykk.
Et godt råd, som jeg skal ta til betraktning; ALDRI belønn deg selv med mat, godteri, kaker, brus eller noe slikt når du har gått ned noen kilo. Belønn deg med, for eksempel en dyr ansiktskrem som får huden til å stråle, en ny topp som får DEG til å stråle, nytt treningstøy for motivasjon eller en tur på spa eller hudpleie klinikk.
For å nevne dette på slutten av min lange lange historie så må jeg si at jeg idag veier 63,5 kg - så har med andre ord gått ned, ja 2 og en halv kg. Ikke mye å hoppe i taket etter på hele 6 uker, MEN det går i det minste riktig vei. Og herregud, man får utbytte av trening uansett, merker jeg har mye mer energi enn jeg har hatt på lenge.
Hvis noen har noen gode råd eller innspill blir jeg veldig takknemlig for det! Vet det er mange flinke slankere her:) og husk at muskler veier mer en fett! Så om du trener og ikke går ned 10kg så er det nok fordi fettet blir byttet ut med sterke muskler.
Har en dagbok her - misssunshine